Carina direkte fra Lima, Perú
Carina blogger om opplevelser, nyheter, studentliv og dagligliv. Direkte fra Lima, Peru.

Jeg har blitt spurt om jeg kan skrive litt om hvordan man kan studere spansk i Lima. Skal prøve å svare så godt som mulig i dette innlegget. Bare å spørre/kommentere hvis det er noen synspunkter dere brenner inne med.

CATOLICA

Vel, som dere vet studerte jeg på Catolica i 2008 (2 semestere). Jeg tok kurs som ble tatt med i mine frie studiepoeng som var en del av Bachelorgraden min fra Universitetet i Bergen (Latinamerikastudier). Altså, hvis noen lurer på hvordan Lima er som studentby, så kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale det. Lima er topp, både på nivå hos lærere og elever. Man får en real konkurranse i klasserommet og peruanske studenter er på toppnivå konstant! Her holder det ikke å gi eple til lærern

Jeg tok ingen spansk-fag, men Catolica kan tilby kurs som kan inngå i en Bachelor i spansk. (Men jeg tror det vil være lettest å begynne på en Bachelor i Norge også ta kurs på Catolica som man kan søke om å få innpasset i Bacheloren etterpå.) De tilbyr blant annet Enseñanza del castellano como segunda lengua (PRI222) 3 Credits altså 6 studiepoeng og Reflexión gramatical y uso normativo del castellano (CBR204) 4 Credits altså 8 studiepoeng. For mere info om hvilke kurs Catolica tilbyr kan du ta en titt på denne siden:  http://www.pucp.edu.pe/content/pagina13.php?pID=234&pIDSeccionWeb=22&pIDReferencial=23 også klikke til høyre nede hvor det står Busqueda de cursos. Der kan man søke i kurs og innenfor fakultet. For å lese mer om selve universitetet kan man klikke seg inn på: www.pucp.edu.pe

ECELA

Vel, nok om det. I Lima finnes det en hel haug med språk-skoler og utvalget er så bredt at man fort kan bli forvirret og det er stor fare for at man velger en skole som kanskje ikke er så veeeeldig seriøs. Så jeg kan jo anbefale en skole som jeg selv fikk anbefalt fra 2 av mine venninner som er veldig fornøyde med valget. Skolen heter Ecela og ligger i Miraflores. Hver uke starter med at man kan komme å ta en test for å sjekke hvilket nivå man ligger på i spansk (eventuelt hvor dårlig man er). Ut ifra denne testen blir man anbefalt å ta den eller den klassen som passer til nettopp ditt nivå. I følge mine venninner er denne skolen seriøs og man blir godt tatt vare på, noe som indikerer prisen: 500 dollar per uke. Skolen ligger i Miraflores, nærmere bestemt Comandante Aljovin 335 (nært Marriot Hotel). Er du interessert kan du sjekke den nærmere på http://www.ecela.com/loc_peru.php#ubic.

EL SOL

Jeg har også forresten hørt mye om en språk-skole som heter El Sol,  som også ligger i Miraflores. Men har ikke noe mere kjennskap til denne skolen bortsett fra at den er den eneste språkskolen i Lima som visstnok er godkjent av det peruanske Kunnskapsdepartemetet. Her kan du få privatundervisning eller gruppeundervisning og prisen varierer utifra hvor intensivt kurset man velger er.  Adressen dit er Grimaldo del Solar 469 (Miraflores), og her er hjemmesiden deres hvor man kan sjekke prisene nærmere: http://elsol.idiomasperu.com/spanish/

Ellers vil jeg understreke at den beste måten og få lært spansk på er å praktisere med “mannen i gata”. Altså ved å være sosial og skaffe seg venner. Over og ut!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En litenn oppsummering hva jeg har bedrevet med denne uken.

Tok meg en liten svipptur innom sentrum av Lima sammen med mine eminente venner. Sett litt på duer og slikt og gamle hus med falleferdige terasser. Vi gikk innom katakombene i San Fransisco-kirken som ligger vel 1 kvartal unna Plaza de Armas. Kostet 5 soles per pers og entre kirken. Men det er verdt det, for etter å ha gått rundt og hørt masse preik om selve kirken kom vi endelig til den dypeste delen av byggverket. Nemlig katakombene og alle skjellettene. Det mest spennende var selvfølgelig det vi ikke kunne ta bilde av. Knokler som ligger omhyggelig sorterte etter hvor de hørte til på menneskekroppen. Hodeskaller i rituel formasjon og det mest skremmende av alt: barnekranier murt inn i veggene. Vi avrundet knokkel-besøket på en koselig cafe som lå et lite stenkast unna. På Bar Cordano mettet vi oss med en deilig sandwich med jamon del pais, som smaker ekstra godt her i Peru. På turen tok jeg også bilder av en del kuer. Det er nemlig en ku-utstilling her i Lima som har pågått hele 2009, og egentlig skulle den være avsluttet i desember ifjor, men den står enda og jeg har opptatt meg med å ta bilder av de fleste. Hele kolleksjonen blir å finne på facebook snart!

Senere i uken dro jeg og Kjetil (norsk dude som kom til Lima på leting etter kjærleiken) til promenaden ved Parque del Amor for å prøve litt paragliding. Litt skummelt i begynnelsen for han som skulle seile med meg virket litt gammel. Tenkte han muligens kunne være 50 men han så litt ut som at han kunne komme til å få et illebefinnende i luften, og jeg vet jo ikke helt hvordan jeg styrer den greia, men heldigvis så gikk alt bra.

Jeg har også rukket å gått på fotballkamp! Til ære for alle fotballfans kledde jeg meg opp i la U-drakt og alt som hører med og heiet hele kampen, men til ingen nytte. Stillingen endte uavgjort mellom laU og Libertad de Paraguay. Kjedelig! Betalte vel 50 soles for billetten og det tok meg 1 1/2 time og komme meg fra Miraflores og til la Molina hvor kampen ble spilt på El Estadio Monumental.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er veldig glad i strandlivet. Hadde jeg hatt frie tøyler hadde jeg mest sannsynlig joinet Baywatch-gjengen og blitt lifeguard på heltid, men livet er desverre ikke sånn som på tv3. I stedet prøver jeg å være en smule impulsiv og bli med på det som måtte dukke opp på livets vei, og da er vel ikke en strandtur å forrakte.

Forrige uke slo jeg følge med to norske venner av meg som skulle til Barranca, som ligger vel 3-4 timer med buss nordover fra Lima. Vi ville spare litt penger så vi dro til en bussterminal som ligger i et litt lugubert strøk i Lima, svært kjent som Fiori. (Ikke freak ut nå pappa.) De har forresten nå fått litt system på bussene sine, iforhold til i 2008 da jeg var der sist. Det minnet da mer om et utgangspunkt for menneskehandel på grensen til USA enn en bussterminal, men NÅ hadde de fått perrong med nummerering på bussene. Jeg ble faktisk imponert over bussen også som på merkelig vis hadde aircondition.

Etter vel 4 timer i buss begynte alle og bli veldig sultne og slitne. Det var jo ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg motiverte meg for å gå på stranda og slikke sol. Det ble mørkt og da vi endelig hadde kommet oss til et (alt for) skikkelig 3-stjerners hotel til 145 soles for trippel rom, var det tid for kveldsmat. Skrubbsultne som vi var gikk vi på Roxy (kjøttkjede som kjennetegnes for sine blodige biffer). Vi delte en grill med mye forskjellig kjøtt og pommes frites og salat til 65 soles inkludert en diger flaske Inca Kola. Mette ble vi, men resultatet ble også diverse mageproblemer og en del stirring i taket for noen av oss. Jeg slapp heldigvis unna og neste dag bar det på stranda.

Mens jeg lå der på min 10 soles dyre solseng, godt innsmurt i solfaktor 30 følte jeg endelig at bussturen var verdt det.

Nydelig strand med en behagelige, svalende bølger

Sanden var perfekt uten en eneste stein i vannet og solen ikke fult så stikkende varm godt hjulpet av den svale brisen som snek seg rundt den halvsolbrente kroppen min. Jeg var så glad da jeg lå der for at jeg hadde tatt turen og funnet stranden, men samtidig håper jeg at Barranca forblir slik og at det ikke kommer alt for mange turister dit i årene som kommer.

Senere på kvelden prøvde vi å ta oss til noen ruiner som ligger i Caral, vel en halvtime unna Barranca, men ettersom inngangen stengte kl 4 måtte vi snu og ta den sure turen tilbake til hotellet. Mens jeg sto og sparket i bakken og ventet på neste bil som kunne ta meg med tilbake, kunne jeg ikke annet enn å bli imponert over den fine naturen som omringer Caral. Bortsett fra myggen da, som tydeligvis bare liker utenlandsk blod, så er dette et sted jeg vil anbefale. Jeg kommer garantert tilbake!

Neste dag tok vi bussen tilbake til Lima. Men først måtte vi selvfølgelig innom markedet og bli nasket. Jeg returnerte en pengbok og en iPod fattigere, men jeg sutret ikke så lenge da de bare fikk med seg 20 soles. Tilbake til Lima tok vi en buss til 12 soles og uten dass og støtdempere falt det naturlig for sjåføren å kjøre fortere så vi var tilbake i Lima sentrum 3 timer senere.

Så langt kan jeg anbefale Hotel Chavin i Barranca. 3-stjerners med varmt vann og hundrevis av tvkanaler. Over og ut!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det tok meg noen dager, og før jeg endelig fikk meg til å skrive på bloggen. Tiden har gått så fort, og jeg føler jeg har gjort mye, men når jeg skal oppsummere nå så har jeg jo ikke gjort så veldig mye alikevel.

Det første jeg hadde planlagt var å besøke en venninne av familien, som sikkert flere av dere kjenner til, Elena Caballero. Jeg var hos henne og spiste middag og hun hadde selvfølgelig lagd yndlingsretten min, Aji de Gallina! Jeg spiste så jeg holdt på å sprekke, mens vi snakket om alt og ingenting. Før vi spiste drakk vi Algarrobina, en cocktail blandet av melk, pisco (selvfølgelig), eggehvite, sukker og kanel. Jeg legger ut bilder senere av besøket mitt hos Elena.

Siden jeg bodde i Lima i 2008 har jeg en del venner her som jeg ville treffe, så det er vel ingen overraskelse at vi hadde en liten gathering hjemme her hvor jeg bor på Flying Dog den andre kvelden min her i Lima. Vi prøvde å gjenskape gamledager hvor vi drakk vin og øl. Ikke så veldig spesielt, men det var veldig gøy. Etterpå gikk vi ut og danset salsa på Son de Cuba, et fint salsateca som ligger i Calle de las Pizzas her i Miraflores. Venninnen min, LinnVic som jeg studerte med i Bergen, var også med. Det er så koselig å treffe nordmenn i Peru. Her hvor jeg bor er alle utlenninger/backpackers, og det er jo igrunn ganske koselig for da kan vi dele reiseerfaringer med hverandre.

Idag, onsdag, hadde jeg kun 1 mission på plakaten, og det var å kjøpe meg et kamera. Man kan jo gå på store kjøpesentere å finne elektroniske duppedingser, men jeg valgte å gjøre det på “gammelmåten”, så vel ute i lunsj-tid satte jeg meg på bussen som tok meg til Polvos Azules- Limas elektroniske marked. Selv om at jeg egentlig bare trenger å kjøre bortover 1 aveny, så tok det vel 45 minutter før vi var framme. Fra Ovalo Miraflores tok jeg bussen som gikk hele Avenida Arequipa, og gikk av der hvor den krysser Av. 28 de Julio. Derifra gikk jeg til høyre og et par kvartal unna ligger Polvos Azules. Man må være litt forsiktig da fordi det er i et strøk som ikke er så veldig pent akkurat, men hvis man klarer å ikke bli kjørt ned av biler, så er det ikke så veldig vanskelig å finne fram. Etter at jeg hadde lett i vel en halvtime etter Olympus Pen-kameraet som jeg egentlig ville ha, måtte jeg gi opp og starte letingen etter et annet lite digitalkamera. Det viste seg at Olympus Pen var litt for nytt for Polvos Azules. Vel, etter at kameraet var betalt og alt var klart sprang jeg rett i en taxi, som kjørte meg hjem til Miraflores. Jeg ville ikke ta noen sjanser på å bli ranet når jeg hadde nett kjøpt meg kamera. Vel, ifølge dem var 12 soles en fastpris fra Polvos til Ovalo Miraflores, så jeg kunne nok ikke annet enn å godta prisen. Jeg pleier som regel å prute med prisen, men hva er vel 12 soles (24 NOK) i forhold til å miste et digitalkamera? Vel, vel.

en av mange korridorer inne på Polvos

Etter en “lang” dag på Polvos måtte det en skikkelig kalldusj til for å få meg til å føle meg normal igjen. Det er skikkelig varmt i Lima nå for tiden. 28 grader på dagtid og 23 på natten. Jeg blir svett av å bare gå til butikken. Ikveld skal jeg med en venn til Barranco på en Peña- et sted hvor man kan nyte mat, drikke samt live-underholdning. Musikk og dans går i Musica Criolla. Og afro-peruanske rytmer er det mest populære nå for tiden. Over og ut!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne ukens nyhetsbilde har vært preget av drapet på kjendisstylisten Marco Antonio (43) som ble funnet bakbundet og myrdet i leiligheten sin etter at kollegaene ble bekymret da han ikke dukket opp til tv-programmet “Hola a Todos” hvor han var en av programlederne. Fire dager senere ble Marcos tidligere elsker pågrepet og siktet for ran og drapet på den populære stylisten.

Marco Antonio, som var Peru’s svar på vår egen Jan Thomas, ble funnet naken med en plastpose over hodet og med ei skjorte i munnen. Hendene hans var bundet på ryggen og han bar preg av å ha blitt truffet av kraftige slag. Det ble straks spekulert i om en av hans mange elskere skulle ha stått bak det blodige angrepet. 4 dager etter ble den 21-årige Jorge Glenni Ponce, også kjent som Coco, pågrepet i sitt hjem i Calle Mocloa 2760, Urb. Los Cipreses, i Lima. Etter lange avhør innrømmet han å ha vært hjernen bak angrepet, samt at der fantes to medhjelpere.

I følge Glenni’s vitneutsagn ankom han Antonio’s leilighet i Jirón Choquehuanca 193, klokken 21.30, torsdag 9. juli. Noen minutter etterpå, ble han bedt om å kjøpe mat, og det var på veien til en Chifa at han møtte de to andre sammensvorne, Velásquez (23) og Pacheco (18). Glenni dro så tilbake til Marco Antonio’s hjem hvor han to timer senere, (rundt 23.30) slapp inn Miguel Angel Velasquez. Det skal i følge Glenni, være Velasquez som kvalte Marco Antonio til han besvimte. Da Marco Antonio kom til seg selv igjen, ble han slått i hodet med et hardt slag og derretter kvalt på nytt og påsatt en plastpose på hodet. Jorge Glenni, den hovedmistenkte, skal i avhør ha sagt at motivet for ugjerningen var å rane Marco Antonio for verdier som fantes i salongen hans, men da det ikke lyktes drepte de han. Drapsmennene fikk med seg 15 000 soles, 5 merkeklokker, 2 mobiler, eksklusivt undertøy, samt en laptop. 

• I følge strafferettsadvokat Rodriguez kan de arresterte bli dømt til maks fengselsstraff som er 35 år.
• I april i år ble den puertorikanske kjendisstylisten Roberto Izquierdo (53) funnet bakbundet og drept i  sin leiligheten i Miraflores, Lima. Han hadde samme uke deltatt på Marco Antonios faste motespalte som blir vist på peruansk fjernsyn.

Kilde: El Comercio

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg var liten drømte jeg om å bli Perus første kvinnelige president, og jeg hadde store planer for landet. Jeg skulle innføre bedre skatteordninger, gratis sykehus, helse, og jeg skulle begynne med gjennvinning av søppel. Nå for tiden blir alt gravd ned, og jeg skjønner ikke hvorfor? Jeg vil tro det er den dumme peruanske mentaliteten om at alle og enhver skal lure deg. Det hadde seg nemlig slik at et kanadisk selskap ville kjøpe opp den peruanske søpla for noen år tilbake, men det ville ikke peruanske myndigheter ha noe av. De var redde for å bli lurt og bla bla bla du vet… Paranoide eller bare liker de å grave ned søppel?

Vel… politiker-jobben gav jeg fort opp da jeg oppdaget at politikere bare er dumme uansett. Farlig lever ihvertfall. Jeg husker for noen år tilbake var det en borgemester utenfor Puno (eller i Puno) som ble lynsja og teipa fast etter en bil. Så kjørte de med borgemesteren på slep, ned i gjennom flere gater helt til han daua. Han ble visst nok anklaget for korrupsjon og de som bidro til at han døde, var i følge avisene hele landsbyen… så noe rettssforfølgelse kom ikke på tale uansett.

Og moralen er: ikke bli borgemester, ihvertfall ikke korrupt borgemester. Og må du absolutt bli korrupt borgemester, så sørg for å ikke bli avslørt.

Fredag kveld ble nok en borgemester brutalt drept i Yarowilca som ligger i Huánuco. Han gikk riktig nok av som borgemester i 2006. Men han hadde da sittet med makta i 2 perioder fra 1999-2002. og fra 2003 til 2006.

Hvorfor han ble tatt av dage, vet ikke jeg, men hvis det har med korrupsjon å gjøre så blir jeg ikke veldig overrasket. Den stakkars borgemesteren ved navn, Abel Soto Ponciano (37) ble henrettet utenfor hjemmet sitt av 15 kuler som traff han i stort sett hele kroppen. Mannen som hadde mottatt trusler, og som derfor hadde leid inn sikkerhetsvakter, feiret bursdagen til sin 4 år gamle datter. Han hadde gitt sikkerhetsvaktene sine fri på grunn av datterens bursdag og var på vei for å parkere bilen sin for kvelden da han ble skutt og drept forran forskremte naboer.

I følge vitner kom og forsvant gjerningsmennene på en rød motorsykkel. De satte kursen mot bydelen Esperanza hvor de forsvant i en svart Toyota i retning byen Tingo Maria.

Stakkars Abel Soto Ponciano er den andre borgemesteren i Huánuco som blir drept i år. Den 20. februar ble nemlig Eduardo Quino Herrera, borgemester i Huamalíes, drept med 2 skudd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens Alberto Fujimori nå er dømt til 25 års fengsel for brudd på menneskerettighetene, så forsvarer han seg selv med at han faktisk “måtte” bruke så pass sterke metoder for å få bukt med terror-gruppene “Lysende sti” og MRTA. Helt utryddet kan de uansett ikke ha vært… ettersom jeg ikke trengte å bruker særlig mye energi på å finne fram til hjemmesidee til MRTA på nettet. De blir i rykk og napp oppdatert.

Jeg vet ikke med dere, men jeg blir ihvertfall litt bekymret for hvorvidt de kan “finne på” å blusse opp igjen… disse lysene eller belysningen av stien som leder disse farlige terror-menneskene til å gjennomføre nye terroraksjoner. Som kjent sto Lysende sti/ Sendero Luminoso bak et nytt terrorangrep nå senest torsdag i provinsen Ayacucho. Jeg vet ikke helt om jeg burde være redd nå for å reise i disse områdene? Jeg har liksom alltid, på tross av jordskjelv, ras, ran, dårlige biler, fulle sjåfører, stekende hete etc. følt meg ganske trygg mens jeg har bodd og reist rundt i Peru. Kommer dette til å forandres nå? Hvor stor er sannsynligheten for at Sendero Luminoso kan bli like stor nå som det de var på 80-tallet?

I følge bønder som bor i Ayacucho-området var det sist fredag at 25 bevepnede medlemmer av Sendero Luminoso stilte opp på forskjellige poster rundt landsbyen San Quirohato. Det virket også som at disse mennene er kraftigere bevepnet og med stiller med bedre teknologi enn før.

Mitt andre spørsmål er: Hva de ønsker å oppnå med all denne drepingen og sprengingen? Hvorfor gjør de det? Greit nok at Alan Garcia kjørte Peru i dass for 20 år siden og at man vel kan skylde på inkompetent ledelse for den skaden de gjorde da. Om målet helliger midlene må både Sendero og Fujimori spørre seg nå… Hva faan er det de egentlig vil? Jeg forstår at dette bare blir klumpete og teit formulert men frustrasjonen gjør det vel ikke noe enklere for meg å ordlegge meg.

Torsdagens hendelse gjorde meg ikke særlig roligere heller. Jeg pleide å høre om terroraksjoner eller attentat som de også ble kalt, da jeg var yngre. For meg har alltid vært noe som skjedde FØR… Men nå begynner jeg å tro at kanskje fortiden likevel er med oss i nåtiden.

I to baholdsangrep ble 13 soldater fra den peruanske hæren brutalt drept. Bak angrepet som er et av de verste i Perus terror-historie står Sendero Luminoso – En fryktet hær som går under det offisielle navnet Ejército Revolucionario Popular. Hadde de bare vært det da, en hær som snakket folkets sak. Disse såkaldte revolusjonære menneskene som vil oppnå noe. Når de tyr til vold og sprenger 13 soldater til døde, så forstår vel vi fleste med litt vett i skallen at Sendero Luminoso fremdeles lever. Jeg tenkte først tanken, om at hva hvis det ikke var Sendero, men noen som bare ville drive pøbel som sto bak dette angrepet? Men så etter å ha ristet vett inn i skallen igjen, innser jeg at de ferreste har tid, ressurser eller lyst til å angripe hæren med så groteske metoder som ble brukt i dette angrepet. (Les videre så får du vite hvorfor). Jeg vil derfor tro at de som står bak angrepet har planlagt dette, og de ville gjøre det for å få oppmerksomhet. De sier:”vi er her fremdeles, og vi angriper når vi vil og er villige til å bruke alle mulige metoder for å få fram vårt budskap”. Disse menneskene frykter ingen… ikke en gang hæren.

I avisen Correo leste jeg at angriperne brukte både dynamitt og granater. I det første angrepet ble en soldat drept, mens i det andre ble de resterende tatt av dage. Noen kanskje mere skånsomt enn andre. De ble drept da de gikk en rutine-patrulje i området som er beryktet for å være Senderos opphavssted og nå også styrt av kokain-produksjon. Peru er et av landene som mottar penger fra USA for å minske coca-produksjon. (Coca er som kjent planten som brukes for å framstille pasta som igjen brukes i kokain-produksjon.)

I den andre patruljen som ble angrepet overlevde kun 1 person og en er meldt savnet. Jeg tørr ikke tenke på hva som har skjedd med han, ettersom 2 av soldatene som ble funnet myrdet skal ha dødd av blodtap som følger av å ha fått øynene skåret ut med kniv. I Peru tjenestegjør i militæret man når man er betydelig yngre enn i Norge, så de omkomne var mellom 16 og 22 år.

…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har herved den glede å meddele at ex-president Alberto Fujimori i dag ble funnet skyldig i 4 tiltalepunkter som innebærer brudd på Menneskerettighetene. Etter den 484 dager lange rettssaken, leses dommen nå opp i skrivende stund. Alberto Fujimori er blant annet funnet skyldig i massakrene i Barrios Altos og i La Cantuta.

Statsadvokaten fremmet et krav om 30 års fengsel for den nå 70 år gamle Fujimori. Alikevel er dette et dilemma i forhold til Fujimoris helsetilstand. Familien hans har flere ganger uttrykt bekymring etter at det i fjor ble kjent at ex-presidenten lider av kreft.

Jeg benytter anledningen til å gratulere det peruanske folket. Måtte sannheten komme for en dag, og de skyldige få den straffen de fortjener!

Kommer tilbake med mer…

Direkte fra rettssaken

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det pågår i disse dager identifisering av de som ble drept på 80 og 90-tallet. Det vil si de som har blitt funnet. Familiene til de forsvunnede håper at de en dag skal få vite hva som skjedde med deres kjære, og at de skal få en grav å gå til. En av de forsvunnede er Jaime Ayala Sulca som jobbet som journalist i den Lima-baserte avisen La Republica. Han rapporterte fra Huanta-området hvor militæret kjempet mot maoistene Sendero Luminoso (Lysende Sti) og MRTA (Movimiento Revolucionario Tupac Amaru). Jaime var kun 22 år gammel da han forsvant den 2. august 1984.

Den unge journalisten arbeidet også for den lokale radiostasjonen Radio Huanta 2000, hvor han ledet et nyhetsprogram. Han rapporterte om volden utøvd av militæret i kampen for å fange de som sympatiserte med Sendero Luminoso og MRTA. Familiene til de forsvunne på 80 og 90-tallet protesterte mot regjeringen og de militære troppene som de mente sto bak mer tortur og forsvinninger enn det gerilja-bevegelsene hadde gjort. 

Den 31. juli 1984 ble Jaime Ayala’s siste artikkel publisert i avisen La Republica. Han hadde skrevet om massakre som antagelig var blitt begått av Sendero Luminoso, samt om skyting av lokale innbygere utført av militæret. Dagen etterpå skal kaptein Alvaro Artaza ha troppet opp på døren til Ayala’s mor og banket henne og Ayala’s yngre søsken i et forsøk på å skremme dem. De ble truet til stillhet.

Den påfulgte dagen fikk Ayala vite om hva som hadde skjedd og gikk sammen med kollega og administrator i Radio Huanta 2000, Carlos Paz til politiet som nektet å ta i mot noen som helst form for forklaring og annmeldelse. Ayala og Paz bestemte seg så for å gå til militærbasen som var blitt opprettet på Huanta fotballstadion for å lete etter Kaptein Artaza. Da de kom dit slapp kun Ayala inn, mens Paz måtte vente utenfor. Han ventet forgjeves for Jaime Ayala kom aldri ut igjen. I følge tidligere medlemmer av militæret var journalist Jaime Ayala blitt svartelistet, nettopp av Kaptein Artaza som også skal ha torturert og drept han.

Gjennom sin forsvarer anklaget kapteinen Artaza journalisten for å være medlem av Sendero Luminoso. Det som skjedde rett etter dette er i og for seg nesten en større skandale enn det du hittil har lest. For så hevder militæret at kapteinen ble kidnappet den 6. februar 1986 av geriljaen. Mens familien hans sier han døde den 2. februar. Videre er det nå avslørt at han gav advokaten sin en fullmakt den 18. februar. Nå spekuleres det i om han ble smuglet ut av landet av militæret og at han i dag oppholder seg i USA eller Canada.

Kaptein Artaza’s advokat, Sergio Tapia, er i dag rådgiver for Visepresident Luis Giampietri, tidligere viseadmiral som ble etterforsket i forbindelse med massakren i El Frontón-fengselet i 1986. Sergio Tapia forsvarte flere medlemmer av militæret som ble etterforsket og funnet skyldig i massakren hvor 118 fanger ble drept.

Det er blitt anslått at rundt 70 000 mennesker ble myrdet fra 1980 til 2000.

Siden kaptein Alvaro Artaza er offesielt død, er det ikke utstedt noe arrestordre.

Kilder:

IPS News

www.adehrperu.org

www.cverdad.org.pe

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lys-showet i Parque de las Reservas innledes av tonene fra Edvard Grieg's Morgenstemning

Peru er et land som skiller seg fra Norge på alle mulige måter. Det er en helt annerledes verden- hvor jeg trivdes veldig godt, da jeg etter mye om og men klarte å tilpasse meg. Da det var gått vel 10-11 måneder begynte jeg å lengte kraftig hjem til Nord-Norge. Vanligvis er jeg ikke en person som ser meg tilbake og som savner noe stort mere enn nattesøvn. Men jeg begynner som regel å føle hjemlengsel når jeg VET at det ikke er lenge til jeg skal hjem.

Så der gikk jeg da, i hjemlengsel-tåke og savnet ovnsbakt leverpostei på hjemmebakt brød, smeltet ost med Piffi-krydder, Pizza Grandiosa med kjøttdeig og løk + Tabasco (veldig viktig) og sist men ikke minst Norsk Skummet melk fra Tine!!! Melk som bare Tine kan lage… fikk meg til å sikle bare ved tanken… du vet- utenlandsk melk smaker ikke særlig godt uansett hvor i verden man kommer.

Likevel ble jeg stadig påmint hvor liten verden egentlig er. For hvis man er som meg og legger merke til detaljene i en ellers så grumsete og kaotisk hverdag, som Peru kan være, så finner man fort ut at den norske ånd er med oss selv i Peru.

Jeg begynte å notere ned alt det norske jeg møtte på min ferd i Peru:

• A-ha: Er jo selvfølgelig ikke å unngå uansett hvor man befinner seg i verden. I Peru fins de i karaoke-baren, på bussen og ikke minst på det berømte sko-markedet i Trujillo. (Musikken altså)
• Black Metal: Det norske metal-bandet Mayhem hadde konsert i Lima, 30. oktober 2008. Noe jeg fikk vite av min svært så metal-intresserte kjæreste, så selv om jeg ikke dro på konserten kunne jeg lese i peruanske medier: ”Feir Halloween med det norske bandet Mayhem”
• DPI (Discover Petroleum International): Norsk Oljeselskap som til syvende og sist ikke hadde deltatt i korrupsjons-skandalen som fikk kastet den peruanske regjeringen i oktober 2008. Skaplteplass fikk de uansett i peruanske aviser, men det gikk mest ut over regjeringsmedlemmenes rykte og de ble avbildet med manipulerte rottehaler og rottetenner på framsidene av ALLE landets aviser. 
• Dyner: Hotel Rumi Punku i Cusco, reklamerer med Norwegian thermal blankets som inventar i sine rom. Jeg kan selv bekrefte at dette stemmer, og det er ganske så behagelig og anbefales på det varmeste i en høyde på 3300 m.o.h. Gå inn på: www.rumipunku.com for mer informasjon.
• Edvard Grieg: Tro det eller ei, men i den fine fine vannparken i Lima – Parque de las Reservas- kjører de vannshow 2 ganger i timen, hvor dette fantastiske vannshowet som presenterer et slags lysbilde-show på vann, innledes med de fantastiske tonene fra Edvard Griegs Morgenstemning.
• Hudkrem: På matvarekjeden Vivanda får man kjøpt en type håndkrem samt fotkrem med norsk formula. Innpakningen er prydet med det norske flagget, og husker jeg ikke feil er den også produsert i Norge.
• Lene Marlin: Til min store forundrelse var det nettopp “Unforgivable Sinner” de spilte på en lokal radio i Cusco.
• Norsk karaoke: Som den store sangeren jeg er så sang jeg selvfølgelig både A-ha, Aqua og M2M på karaoke for å vise peruanere hvordan man gjør det på norskt vis. Jeg må få undestreke at Take on Me ikke høres like bra ut på spansk.
• Norway: Et skomerke som tydeligvis også deler ut klistremerker til peruanere, so sikkert ikke vet hvor Norge en gang ligger.
• Oslo: En kleskjede hvor de selger barneklær. Første gang jeg dumpet bort i denne kleskjeden befant jeg meg i et av Lima’s farligste strøk i et av Lima’s farligste markeder (det største også)- Gamarra.  
• Røyksopp: “Poor Leno” var en slager på de diskotekene som hadde bestemt seg for å unngå salsa og cumbia, og som i stedet satset på pop og tekno.
• Teodolitter: I Puno fins det norske teodolitter som universitetet fikk i gave fra min far for snart 20 år siden. Teodolittene var blit utdaterte i Norge, men for studentene på universitetet i Puno var disse gull verdt, så på den måten investerte det norske Vegvesenet i Perus ungdom og framtid. Det er jo tross alt VI som skal fortsette å lede verden mot dens undergang.
• Thor Heyerdahl: Mannen som dro til Titicaca-sjøen for å konstruere sivbåtene som han så brukte til å bevise teorien om befolkningen av Polynesia. Med Kontiki-ekspedisjonene som startet i Callao, Lima i 1947, ble Thor Heyerdahl omdøpt blant den peruanske befolkningen til “Señor Kontiki.” Thor Heyerdahl ledet også utgravningene i Tucume i samarbeid med Kon-Tiki-museet og Instituto Nacional de Cultura Peru fra 1988-1994. Den elskverdig læreren jeg hadde i Taller de Artes Plasticas på la Católica i Lima, Christina Dueñas, hadde forøvrig arbeidet med Thor Heyerdahl i sine yngre dager, og strålte opp da jeg fortalte jeg kom fra Norge. Så slik sørget jeg for at hele klassen fikk i lekse å finne ut hvem Thor Heyerdahl var!
• Vendela Kirsebom: I Peru er det veldig populært å ha store posters av en svært pen og lettkledd dame på utsiden av foretningen sin. Det kan være hvilken som helst pen dame som skilter en hvilken som helst sjappe/klesbutikk/bilverksted. Jeg snudde meg dermed 2 ganger da jeg så Vendela Kirsebom fronte en sjappe som selgte eksos-rør i Lima.

Denne listen oppdateres gjevning, så kom gjerne med innspill og forslag

Tips oss hvis dette innlegget er upassende